Fra grisehus til Datarock

Fredrik har oppnådd en eventyrlig suksess med bandet Datarock og spilt på noen av verdens største scener, men han har aldri glemt det flotte ungdomsmiljøet på Askøy på 90-tallet.

Inkluderende miljø

Interessen for musikk startet i et barnegospelkor på Erdal før han lærte å spille cello på kulturskolen. Men det var da han kjøpte sin første elgitar og begynte å spille i band at det tok av for alvor.
- Det var et utrolig inkluderende miljø i Grisehuset. Band som hadde medlemmer som var eldre enn oss, var flinke til å dra oss med og spille sammen med oss. På Grisehuset ble vi også litt voksne mens vi fortsatt var veldig unge. Vi lærte oss å ta ansvar og begynte å hyre inn artister fra Oslo til å holde konserter, forteller Fredrik til podkasten SVEIP. Ganske raskt ble han også med i styret for rockeklubben sammen med broren Robert og sin nåværende bandkompis i Datarock, Stig Narve Brunstad.

Slaurete slabbedasker

- Grisehuset var ikke bare et populært sted for Askøy-ungdommer, men mange fra Bergen kom også over fjorden. På den måten ble vi kjent med folk som vi fortsatt har mye kontakt med.
Fredrik flyttet etter hvert til Bergen og begynte å studere kunst. Sammen med noen studiekompiser ble bandet Datarock startet tidlig på 2000-tallet.
- Vi var litt slappe og slaurete og lot som om vi studerte. Bandet var et useriøst prosjekt i starten. Datarock ble startet i en tid der det var kult å være slabbedasker. Vi hadde ingen ambisjoner om å gjøre en karriere. Vi skulle bare utfordre hverandre og se hvem som kunne være mest vittig og sprø, ler Fredrik.

Fra fleip til big business

- Vi ville jo gjerne lage hits som folk hadde lyst til å høre om igjen og om igjen, men mest av alt ville vi bare lage fet musikk for vennene våre. De gangene der vi prøvde å følge en slags suksessoppskrift, ble det aldri noen suksess. Det første kommersielle som skjedde, var i 2006. Jeg husker at vi satt på en restaurant i Amsterdam og lurte på hva vi holdt på med. Vi tjente ingen penger. Skal vi virkelig bruke livene våre på dette? Da ringte plutselig Coca-Cola og ville kjøpe låten Fa-Fa-Fa til en reklame. Vi følte at det var en veldig rar låt å markedsføre Coca-Cola med fordi den har en ganske deprimerende tekst. Men vi tenkte: «Nå ler vi hele vegen til banken og ser hva som skjer.»

Solbriller og røde drakter

Datarock ble raskt en merkevare, mye takket være noen solbriller og drakter.
- De røde draktene dukket opp fordi vi var utrolig opptatt av et band som het Devo. De hadde drakter, og da ville vi også ha drakter, sier Fredrik og forteller at solbrillene var et lite spark til milliardæren Fred Olsen og Yoko Ono som gikk med Porsche Carrera solbriller fra 1984.
- Plutselig kom det vernebriller som kostet 14 kroner på Clas Ohlson, og så tenkte vi at det har vi råd til. Så det at vi fikk en image med solbriller og drakter, var egentlig bare en joke. Det var jo ikke fordi vi trodde at det var lurt. Men så oppdaget vi at det var veldig lett for fotografer å ta kule bilder av noen i rød drakt. Så da vi spilte konserter med større artister, var det ofte vi som havnet på forsiden av avisene.

I podkasten SVEIP kan du høre flere artige historier om Fredrik sin karriere med Datarock. Der møter du også Karina Ljone som har turnert verden rundt som vokalist i Askøybandet Blood Command. Hvordan er det å opptre for flere tusen fans på noen av de aller største scenene?

Hør episoden her

Episoden er en del av serien om Askøyrockens historie. Her kan du høre de andre historiene:

#1 Da rocken kom til Askøy
#5 Tomboy sin elleville suksess
#9 Grisehuset: Fra rønne til kruttønne
#13 Lost Weekend backstage